Det finnes mange prikker som er like. Akkurat som perler på en snor. Det finnes også mange mennesker som er like. De gjør liksom mange av de samme tingene. De gjør sånn omtrent de sammen bevegelsene med armer og ben når de går. De snakker med normal stemme. Og de oppfører seg innenfor visse akseptable grenser.
I sommer opplevde jeg imidlertid en mann som var annerledes. Han gikk på stranden mens han veivet voldsomt med armene. Frem og tilbake, opp og ned. Inni mellom hoppet han liksom litt til siden. Det kom en liten hul lyd hver gang han hoppet. Akkurat som den kom fra et sted langt nedi halsen. Det var nesten litt fascinerende å se på ham. Og å vente på hoppene med den hule lyden. Kanskje han hadde en sykdom som gjorde at han måtte gjøre slike bevegelser. Kanskje han hadde fått beskjed av legen å gjøre det. Men egentlig tror jeg ikke det. Jeg tror bare at han var litt rar. Litt unormal. Rett og slett litt gal. Sikkert utilregnelig. Jeg sikret meg at døren til campinghytten var godt låst den natten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar