Trippe, trippe,sa

Små lette dansetrinn. Prikkende lyder når bena treffer bakken. Alle i takt. Alle på likt. Akkurat når de skal. Akkurat der hvor de har øvd inn dansentrinnene sine kan man høre den prikkende lyden. Korte, raske, lette små trinn. Stakkato.

Prikken over i'en

Av og til trenger man ikke en gang se den siste prikken over i'en, selv om man ikke er i tvil om at den er på plass. Siste finish, siste prikken over i'en. Snart ferdig til å tre inn i en annen verden. En verden fylt av glamourm lykke, rikdom og berømmelse. Scener, spotlights og jubelbrus fra publikum. Alt som alle drømmer om.  Bare først den siste prikken faller på plass.

En rund smak

Noe i glasset har kanskje en rund smak, hva nå det er for noe. I hvertfall er det sikkert at noe i skålen også er rundt og kanskje spiselig. Frister det?

Perler fra barokken

Her kommer et lite filosofisk gullkorn fra meg i kveld:

Dette er ingen dokumentasjon av virkeligheten, men bildet er likevel et virkelig bilde fra virkeligheten.

Snart begynner showet.

Forvandlingen

En vampyr, en klovn, en nerd, en heks og et monster - forvandlinger gjort på en halvtime - med en glød, innlevelse og entusiasme som man bare kan klare i helt spesielle øyeblikk i livet.

Gutten i eventyrland

Han står der så fin med blanke gullknapper i jakken. Det er så vidt vi ser ham for han er bare nesten virkelig. Han er fanget i magiens verden. Sirkusdirektøren svinger pisken og alt kan skje. Hvite elefanter kommer marsjerende. Magiske lekebiler med amerikanske merker. Biler som ville fått all verdens smågutter til å bli grønne av misunnelse. Fotryllende musikk fra runde skiver. Alver og feer som lokker. Alt trylles frem under sirkusdirektørens magiske pisk.

Den hvite elefanten

En hvit elefant kommer marsjerende med all verdens tenkelige paljetter glitrende rundt seg. Applausen kan høres om du legger godviljen til.

Gamle skiver

Det er så mye som går rundt og rundt. Magiske toner fra svunnen tid fra en rund skive som snurrer og snurrer. Nesten så man kan komme på en snurr selv også. En dansende snurr, vel å merke. Ikke noe annet, om du skulle finne på å tenke på det.

Hjulene går rundt og rundt

Hjulene på bilene går rundt og rundt. De bringer oss fremover mot kjente og ukjente steder. Men jeg kan bekrefte at det går ikke rundt og rundt for meg, selv om hjulene på bilene går rundt og rundt. For jeg har begge bena godt plantet på bakken. I hvertfall som oftest. I hvertfall så lenge jeg ikke sitter inni en magisk lekebil. Men om jeg hadde sittet i bilen på bildet kunne jeg risikert at det ikke bare var hjulene som gikk rundt og rundt. Da hadde jeg ikke hatt noen kontroll lenger over hva som kunne skjedd. Kanskje ville det da gått rundt for noen og enhver?

Magiske rundinger

Røde, fristende og magiske. Vakkert, eller?

Glory Halleluja

Det er så vakkert med glorier at jeg bare MÅÅÅÅ fortelle om det og vise dere disse vakre, skinnende, lysende runde formene som omkranser hellige mennesker, særlig kvinners, hoder. Et menneske med glorie er noe helt spesielt.  Glorien opphøyer dem til noe overmenneskelig og gir dem et liv folk flest bare kan drømme om. Det helt spesielle med dem som har glorie er at de har kontakt med det aller helligste, han som vet og kan alt, som styrer livene våre og verdenen vi lever i.

Med en glorie vil man bli lagt merke til og bli husket til evig tid. Om det bare er utvalgte mennesker som er sikret evig liv, er man i hvertfall sikret om man har glorie. Mennesker med glorier dør aldri. Man blir heller aldri alene om man har glorie. Alle vil være sammen med en person som er omkranset av en glorie.  Det er tiltrekkende, helligt og tøfft.

En glorie er noe alle burde hatt. Men hva som skal til for å få en glorie er et helt annet spørsmål. Jeg tror det hjelper å gjøre gode gjerninger. Prøv gjerne å gjøre en god gjerning. Etterpå kan du se i speilet om du har fått deg en glorie. Hvis det ikke går må du bare fortsette og fortsette, helt til du kanskje, en vakker dag, er blitt tildelt en slik helligdom, du også.

Et glimt av fremtiden

Det hender en liten kule kan fortelle oss noe om fremtiden. Er det noe du vil vite? Bare spør, så kanskje du får svar.

Intervju med maskemannen

Hvorfor bærer du maske?
Jeg har noe å skjule.
Hva da?
Det vil jeg ikke si.
Kan jeg kikke inn i de to sorte hullene der øynene dine skal være?
Nei
OK
Ferdig?
Ja

Konklusjon: Se aldri inn i sorte hull eller prikker. Det er ikke sikkert det er meningen.

Intervju med en stripete katt

Hvordan føles det å være en stripete katt?
Jo takk, dessverre er det ikke så mange valgmuligheter.
Har du vurdert transplantasjon til noe mer prikkete.
Ja, det er klart, jeg overveier det. Men det er litt dyrt, siden jeg bare jobber deltid.
Hva driver du på med når du ikke arbeider da?
Jeg maler.
Motiver?
Tjaaa. Noen ganger prikker, andre ganger ingenting spesielt.

Neste gang er det din tur

En klovn. En narr. Et eventyr. En magisk verden. En person med rød nese. En rund og fin ting. Kanskje noen prøver å lure deg? Noen som ikke har helt ærlig hensikter. Noen som liker et spill hvor de beveger seg i grenseland mellom  virkelighet og fantasi. Noe ullent og rart. Kanskje du må være på vakt. Et tegn. Et syn. Et varsel. Som du ikke kan motså. Du vil bare en ting. Bli lokket, lurt og forført. Du lar deg forlede med et smil.

Bombeuken

http://www.utsirafuglestasjon.no/

Splash! Nå lander de. Alle de sjeldne fuglene på Utsira. Fugler på avveier og fugler på vei mot sydlige breddegrader. Nå skal de på langtidsferie. Akkurat som pensjonistene her hjemme. De liker seg godt i Nord, men ikke når vinteren setter inn og det blir kaldt og surt. Da vil de heller til varmen hvor de kan kose seg, gå ut og snakke med naboene uten å fryse eller blåse bort.

På veien mot syden lokker Utsira som stoppested. Her har fuglene fast treffsted. Hvert år på samme tid møtes de. Fuglekikkerne kaller det "Bombeuka", men uvisst er det hva fuglene selv kaller det. De har truffet hverandre på Utsira i Bombeuken i generasjoner og ingenting tyder på at tradisjonen kommer til å bli brutt. Her utveksler de erfaring om flystrekning og taktikk. Om vindretninger, uværsskyer og antall vingeslag pr sekund. Videre skvaldrer de litt om instedene i syden; de hotteste strendene, de beste trærne, hvem som har blitt sammen med hvem i løpet av det siste halve året, siste nytt innen mattrender bestående av larver og insekter, osv. De har veldig mye å snakke om.

Det er ikke rart fuglekikkerne løper over seg av glede når Bombeuka kommer. De strømmer mot Utsira og dobler folketallet som vanligvis bare teller 214 mennesker. Noen har allerede observert noen virkelig sjeldne fugler. Blant annet denne her som er avbildet, en kastanjespurv. For mange en helt vanlig spurv, men for ekspertene en Sjeldenhet med stor S. Bare en gang før, på 1970 tallet, har man observert denne fuglen før i Norge. Observasjonen er så sjelden at dette bildet av den har gått land og strand rundt, også langt utenfor Norges grenser. Jeg har ikke så stor peiling på fugler, men en ting er sikkert, den har både prikker og flekker.

Prikkete høstferie-tips

1. Skriv en blogg-novelle om prikker, du også.
2. Fotografer runde former på høstfjellet.
3. Bli kunstner og mal prikke-bilder.
4. Dikt en sang med stakkato-toner.
5. Kjøp en prikkete sofa og hvil deg.
6. Reis til Hardanger og plukk plommer.
7. Reis på fjellet og nyt stjernehimmelen.

http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10027327

Del 2: Prikkens fall

Prikken renner sakte videre nedover den røde paraplyen. Den treffer bakken med et hyl!

Prikke-novelle

Nå har jeg fått høre om både sms-romaner som utvikler seg i takt med tilbakemeldinger fra leserne og tvitter noveller (på bare en setning). Hva blir det neste? Jeg bare spør.

Kanskje skal jeg bare rett og slett svare her. Det neste blir ikke bare en liten blogg-novelle, men selvfølgelig en prikke-novelle:


Prikkens fall.
Prikken dalte sakte nedover. Den traff paraplyen med et stort "Splatt!".

Sparer millioner

Spare, spare, spare. Hvorfor det? Bare for å bli enda rikere. Men man må da bruke alle pengene. Bruke, bruke, bruke. Kjøpe, kjøpe, kjøpe. Hvorfor det? Fordi det er gøy, gøy, gøy. Prikk, prikk, prikk.

http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10027518

Himmelske prikker på Smedholmen

Det regnet etter konserten på Smedholmen. En øy vest i havet. Store våte dråper. Rett og slett store som egg. Falt rett i hodene på oss. De var som prikker fra himmelen. De lagde lyd: Prikk-prikk-prikk i raskt tempo. Det lød faktisk vakket. Innimellom flerret lynet.Gult. Vi kjente prikkene på kroppen. Ble våte. I halvannen time sto vi og nøt det prikkende regnet. 700 mennesker, som sild i tønne. Ventet på båten som skulle frakte oss til en annen øy. En større øy med hus og hoteller. Vi sang til tonene fra det prikkende regnet. Noen kalte det krisesanger. Fotballsanger, salmesanger, barnesanger og skillingsviser. Til takten av himmelsk tromming. Båten kom. 30 mennesker om bord. En ny båt kom. 60 mennesker om bord. Resten sto igjen. Og ventet. Motorduren forsvant og kom igjen. Prikk-prikk-prikk lød regndråpene. Herlig!

Sildajazz

Det prikker i luften når Sildajazzen kommer til Haugesund. Båter, menneskemylder, musikk både innendørs og ute i gatene, salgsboder, liv og røre. Og alltid fint vær. Jeg sier ikke mer, bare at det er ganske kjekt.

Tipi med prikker

I sommer har jeg sovet i en ekte indianertipi. Den hadde til og med kjempefine prikker i øverste halvdel. Det skjedde i Upstate New York hvor jeg var på fotokurs. Utenom å sove i tipien lærte jeg en 150 år gammel fototeknikk som jeg nå skal eksperimentere videre med. Teknikken heter wetplate collodium og var den mest populære fototeknikken på 1800-tallet. Sjefen selv, John Coffer, bedrev imidlertid ikke bare fototeknikken på gammeldags måte. Fotografen levde også som om det var for 150 år siden. Han bodde i en liten hytte med bare et rom uten hverken strøm eller innlagt vann. Utenfor var det bad og toalett. En kaggedo og et badekar bak et provisorisk forheng. På gården hans var det akkurat så mange dyr som han trengte til sitt eget livsopphold. En ku som ga han melk, noen hester som kunne frakte ham rundt i fotografvognen sin, noen høner som ga egg og dessuten litt korn og andre grønnsaker som han dyrket. Vel var det idyllisk på sommerstid, men jeg ville i hvertfall ikke klart å bodd slik om vinteren. John Coffer drømmer om å bli berømt, men jeg tror ikke han vil bli rik. Han lever stille og tilbaketrukkent mesteparten av året. Noen få ganger i året holder han fotokurs og noen få ganger har han hatt utstilling i New York City. Om bildene hans er populære? De har i hvertfall en prislapp mellom 30-40 000 kroner. Mine er imidlertid ikke så mye verd. Men bare vent, hvis jeg øver, øver og øver, så kanskje det blir utstilling på Broadway på meg også.

Jeg vil ha en rød b.........

Hva er vel flottere enn en stor rød ballong som stiger til værs? Fylt med naturgass og greier og greier. Snart vil den bare være en liten prikk mot himmelen. Man kan ikke en gang se at den er rød. Lurer på hvor langt den vil seile der oppe i det fjerne. Vil den bare stige og stige. Kanskje treffer den til slutt det store sorte hullet som noen snakker om. Det som utvisker skillet mellom tid og rom. Det som kanskje angir overgangen til en annen dimensjon, hva nå det er? Kanskje ballongen skifter form når den trer inn i det sorte hullet. Håper den ike blir til en firkant.