Oss med Labradoodles

Barak Obama vurderte å anskaffe seg en Labradoodle i Det Hvite Hus, men valgte en portugisisk vannhund. Nå er Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon Magnus også i gang med å anskaffe seg en hund. Jeg har hørt fra sikre kilder i mediebransjen at valget har falt på en Labradoodle. Jeg kan forsikre kronprinsfamilien om at dette er et godt valg. Det vet jeg av erfaring.

Labradoodlen er søte, glade, morsomme og sjarmerende hunder. Den elsker å være sammen med barn og andre mennesker. Som en blanding av Kongepuddel og Labrador har de fått de beste egenskapene fra begge hunderasene. Labradoodlen har puddelens intelligens og Labradorens vennlige vesen. Den er lærevillig og hjelpsom. Kan trenes opp til å bli gode servicehunder, for dem som trenger det. Den som får en labradoodle i huset, trenger heller ikke plukke opp hårene etter den, siden pelsen er røytefri.

Jeg vil bare avslutte med å si at min hund har alle disse egenskapene. Den er søt og sjarmerende og intelligent. Tipper kronprinsfamilien også vil bli fornøyd med sin hund. Kanskje vi kan bli med i samme hundeklubb, jeg og de kongelige. Så kan vi utveksle erfaringer om våre labradoodles. Jeg tror Molly gjerne vil bli venn med slottshunden.

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=569910

Ikke manipulert

Er det noen som lurer på om det virkelig går an å være inni en såpeboble? Her er beviset. Det står ikke akkurat trykket sort på hvitt, men derimot kan dere se det helt tydelig med egne øyne. Og et bilde kan jo ikke lyge, vel? Jeg lover dere, dette bildet er IKKE manipulert!

Dere er fantastiske

Jeg har vært på kurs og lært hvor viktig det er å rose hverandre. Og hvor viktig det er å være bevisst på å gi andre ros. Helst bør man gjøre det mye mer enn man gjør i dag.

Med litt ros kan man glede andre mennesker.

Med litt ros kan man snu selv den vanskeligste person, slik som feks mannen til kurslederen.

Med litt ros kan man få det som man vil.

Derfor gir jeg også lit ros til alle dere som leser bloggen min:

DERE ER FANTASTISKE.

En vaskekte filosof

Lurer du på hvordan en filosof ser ut?

Her ser du en. Hun er ekspert på livet og forsker på grenselandet mellom liv og død. I likhet med mange filosofer er hun litt diffus. Har ikke helt bakkekontakt, men svever litt. Nesten litt skummelt. Akkurat som en ånd som svever rundt.

Det sies at filosofer blir mer og mer brukt i næringslivet. For at folk skal tenke nytt. Kanskje la næringslivstoppene også få sveve litt. Akkurat som såpeboblene.

Livet i en boble

Det er så deilig å leve i en prikk. Særlig hvis prikken er en såpeboble. Jeg svever rundt, lykkelig uvitende om alle farer og problemer som truer rundt meg.
Danser med vinden og luften. Inni såpeboblen er alt trygt og behagelig. Alle smiler til meg når jeg svever forbi.

Jeg vil ikke at såpeboblen skal sprekke. Den er jo så vakker. Og jeg har det så fint inni den. Men det skjer likevel. Såpeboblen er følsom og skjør. Jeg detter ned og får meg en skrape på en spiss sten eller en tornebusk. Reiser meg, børster skitten av knær og albuer, trekker ut tornene fra huden, og ser meg rundt etter en ny boble. Jeg strekker armene ut, og vips, der er jeg tilbake. I den vindunderlige verden av såpebobler .

324 480 prikker

De neste 14 dagene skal jeg jobbe 5408 minutter i tillegg til min vanlige jobb. Fem tusen firehundre og åtte minutter. Det er ganske mye. Faktisk nesten hundre timer, i hvertfall nitti. Kanskje jeg nå skal si at jeg jobber i nitti. Et minutt er ikke så lenge, men et sekund er kortere.
324 480 sekunder er det samme som 5408 minutter. Et sekund er jo nesten som en prikk. En stakkato-prikk. Kanskje det blir mer lystbetont om jeg omformer sekundene til prikker. 324 480 prikker kan jo være ganske vidunderlig.

En av Guds prikker

Det var en mørk og regntung dag. De våte greinene på grantrærne bøyde seg over meg. Det dryppet sakte fra dem. Dråpe etter dråpe. Prikk etter prikk. Akkurat som meg. Jeg er jo også en prikk. Faktisk en av seks milliarder prikker på jorden. Veien slynget seg bortover. Jeg skulle ingen steder. Gikk bare på måfå. Tenkte på alt og ingenting. Nok en gang lurte jeg på det velkjente spørsmålet. Hvem er jeg egentlig. Hvem er mitt egentlig jeg. Finnes jeg'et mitt i det hele tatt. Jeg føler meg unik, men er jo bare en av mange prikker. I dag er jeg i tillegg en våt prikk. En våt liten prikk som går og rusler på en våt vei på en våt dag. Ingen ser meg, bortsett fra Gud. Lurer på om Gud ser på meg som en av sine seks milliarder prikker.

Ikke akkurat Aleksander Rybak

Kanskje jeg egentlig burde vært musiker. En fiolinist som spilte i store konsertsaler for tusenvis av mennesker. Kjenne følelsen av bruset fra publikum som nyter tonene fra fiolinen min. Et publikum som har betalt svindyre billetter for å høre på meg. Et publikum som synes pengene de har betalt for å høre meg er vel verdt prisen. Jeg føler jeg har talent.

Jeg har også fiolin, men må innrømme at jeg ikke akkurat er noen Aleksander R. enda. Må vel begynne å øve litt først.

Det prikker

i ben og armer. Hvorfor prikker det i kroppen min? Har noen andre det slik?

Hva har jeg gjort nå for noe lurt? Var det lurt, eller? I hvertfall er det sikkert at det er ruter i bakgrunnen min, og ikke prikker? Kanskje et tegn på endring?

Alfa-hoanna

Ser dette ut som en most torskehjerne, også? Faktisk er det bare noen malingskvetter på mitt kjøkkenbord. Har kalt den største prikken for alfa-hoanna, oppkalt etter meg, Anna. Lurer på om Karin ser forskjell. Kan du finne ut noe viktig om dette bildet, da Karin? Ser du noen proteiner du aldri har sett før, kanskje? Eller kan noen andre tolke det litt?

Most torskehjerne

Dette fantastiske bildet viser en most torskehjerne.

Jeg har fått bildet av Karin. Hun er forsker og holder på med doktorgrad om dette. Ingen andre enn Karin vet bedre at moste torskehjerner faktisk blir til millioner av fantastiske prikker.

Hittil har Karin most 70 torskehjerner som hun har tatt bilder av. Hun sier at de ulike prikkene er ulike proteiner, som har forskjellige navn. Den største prikken i bildet heter alfa-tubulin :-).

Jeg tror toskehjerne-prikkene skal fortelle Karin noe om sykdommer. Er ikke helt sikker på sammenhengen. Det viktigste er: Prikker kan hjelpe menneskene.

Et prikkverk

Jeg har laget et prikk-verk. Med noen streker innimellom. Det er en bunadsperleduk. Jeg begynte på den for over et år siden og nå er den ferdig og skal taes i bruk på 17. mai. For i Haugesund har alle bunad. Ikke bare sånne kjipe fabrikksydde drakter, men ordentlige bunader. Byen har faktisk tre bunadsbutikker bare i sentrum (32 000 innbyggere).

Vil bare få med at i prikkverket mitt er det ordentlige bunadsperler. Damen i bunadsbutikken sa til meg at jeg kunne ikka ha sånne billige plastperler. Det måtte være ordentlige saker.

Fint i Haugesund også.

Skriver visst litt mye om Bergen. Skal begynne å skrive mer om Haugesund. Snart er det feiring av Risøybroen i Haugesund. Den har fått en pris fordi den er så vakker.

Visst finnes det prikker

Hvem er det som klager på at det ikke finnes prikker i bildene mine. Bare se her. Trill runde hoder i marsj-takt.

Ellers er det nå mulig å sende meg prikkebilder på epost. Jeg venter i spenning.

Vår i Bergen

Det er ikke alle som liker buekorpsene i Bergen, men det gjør jeg. De hører liksom våren til. Når man hører trommingen er det vår i Bergen.

Gjett hvor dette er?

Gi meg en spoleknapp

Jeg har vært på mediedager i Bergen og sett mange kjendiser. Mange er langt mer populære enn meg. Det er bare å innse, jeg har en lang vei å gå. Noen la sikkert merke til meg også. Hadde på meg litt fine klær så de andre skulle legge merke til meg. Vet ikke om det var nok til at alle kjendisene husker meg neste gang jeg er i deres nærvær. Sannsynligvis er det jeg som vil legge merke til dem først.

Jeg skulle ønske jeg var en av dem. De som alltid lever på solsiden. Ønsker meg en spoleknapp som kan spole meg frem til toppen. Til superkjendis-livet hvor alt er lykke, berømmelse og luksus.

Jeg har en beundrer

Akkurat nå er jeg i Bergen. Verdens fineste by, særlig i mai. Da kommer alle blomstene frem i byen. Sitter og tenker på at jeg har en beundrer. En som vil ha meg med på fisketur. Jeg vet ikke hvem det er. Det er veldig spennende. Jeg føler meg litt spesiell. Og litt populær. Kanskje er det en jeg kjenner, men kanskje er det en vilt fremmed person. Har en følelse av at det må være en mann. Det er helst de som liker å fiske.
Kanskje jeg skal ta meg en tur på fisketorget mens jeg er i Bergen. Kan ikke akkurat fiske der, men de har i hvertfall fisk.

Molly - bare en hund

Dette er Molly. Hunden min. Hun er åtte måneder. Jeg tror hun er fornøyd med å være seg selv. Jeg tror ikke hun ønsker å være en annen, eller å få seg en annen identitet. Hun er liksom seg selv fullt og helt hele tiden. Ikke tror jeg hun er spesielt sjenert heller. Hun vet nok ikke hva det betyr å være sjenert. Hun er jo tross alt bare en hund.

Idyll på Utsira

Hvem sa det var værhardt og kaldt på Utsira? Det er helt feil, for jeg har vært der. På Utsira er det sol, sommer og varmt. Vindstille og ingen bølger på sjøen. Rett og slett bare idyll.

På gamlehjemmet i Ukraina

Jeg har vært på et gamlehjem i Ukraina. De hadde ikke en gang vaskemaskin der. Noen av mennene var for lange til å ligge utstrakt i de små sengene. De hadde ikke medisiner til beboerne og noen hadde kreft. Sengene sto så tett på de små rommene at det var umulig å gå rundt dem. Det luktet forferdelig der. De gamle gikk aldri ut fra rommene sine.

Snart skal de få vaskemaskin. Vi samlet inn penger. 150 kroner på hver av oss 16 som besøkte hjemmet.

Kaien i Haugesund er ultra-Harry

I Haugesund har de en fin brygge. Den er stor og bred og har god plass til mange mennesker. Bryggen ligger like ved et idyllisk sund som nesten ser ut som en elv. I sundet er det små og store båter. Langs kaien er det fine restauranter. På den andre siden av sundet er det koselige sjøhus som grenser til sjøen og lenger oppe på land ligger sjarmerende hvitmalte trehus. Alle restaurantene ved sundet har solide markisetak og gode varmelamper. Det går an å sitte ute på vinterstid uten å fryse og nyte den flotte utsikten til sjøen, båtene og alle menneskene som går forbi. Men jeg tror ikke haugesunderne vet å ta vare på det som er vakkert. De lar biler dure rundt på kaien med brommende motorer og støyende musikk. Finnes det ingen i Haugesund som vil stoppe biltrafikken på kaien? Jeg skjønner ikke hvordan noe slikt kan tillates. Jeg har bare et eneste ord: ULTRA-HARRY.

Jeg og Frank

Jeg har fått en ny venn. Han heter Frank og er en sort sau. Jeg tror han prøver å late som om han er slem, men inni seg er han myk og følsom. Vi er venner på Facebook og vi har skrevet flere mailer til hverandre. Jeg har fått lov av Frank å legge ut et bilde av ham på bloggen min. Av mine 40 venner på Facebook synes jeg Frank er den som skiller seg mest ut. Han er liksom ikke som alle andre. Nesten litt uvirkelig.

Jeg mener det er noe guddommelig med Frank. Plutselig bare dukker han opp overalt. Kanskje kan Frank trylle også? I så fall håper jeg ikke han gjør meg om til en sau.