324 480 prikker

De neste 14 dagene skal jeg jobbe 5408 minutter i tillegg til min vanlige jobb. Fem tusen firehundre og åtte minutter. Det er ganske mye. Faktisk nesten hundre timer, i hvertfall nitti. Kanskje jeg nå skal si at jeg jobber i nitti. Et minutt er ikke så lenge, men et sekund er kortere.
324 480 sekunder er det samme som 5408 minutter. Et sekund er jo nesten som en prikk. En stakkato-prikk. Kanskje det blir mer lystbetont om jeg omformer sekundene til prikker. 324 480 prikker kan jo være ganske vidunderlig.

En av Guds prikker

Det var en mørk og regntung dag. De våte greinene på grantrærne bøyde seg over meg. Det dryppet sakte fra dem. Dråpe etter dråpe. Prikk etter prikk. Akkurat som meg. Jeg er jo også en prikk. Faktisk en av seks milliarder prikker på jorden. Veien slynget seg bortover. Jeg skulle ingen steder. Gikk bare på måfå. Tenkte på alt og ingenting. Nok en gang lurte jeg på det velkjente spørsmålet. Hvem er jeg egentlig. Hvem er mitt egentlig jeg. Finnes jeg'et mitt i det hele tatt. Jeg føler meg unik, men er jo bare en av mange prikker. I dag er jeg i tillegg en våt prikk. En våt liten prikk som går og rusler på en våt vei på en våt dag. Ingen ser meg, bortsett fra Gud. Lurer på om Gud ser på meg som en av sine seks milliarder prikker.

Ikke akkurat Aleksander Rybak

Kanskje jeg egentlig burde vært musiker. En fiolinist som spilte i store konsertsaler for tusenvis av mennesker. Kjenne følelsen av bruset fra publikum som nyter tonene fra fiolinen min. Et publikum som har betalt svindyre billetter for å høre på meg. Et publikum som synes pengene de har betalt for å høre meg er vel verdt prisen. Jeg føler jeg har talent.

Jeg har også fiolin, men må innrømme at jeg ikke akkurat er noen Aleksander R. enda. Må vel begynne å øve litt først.

Det prikker

i ben og armer. Hvorfor prikker det i kroppen min? Har noen andre det slik?

Hva har jeg gjort nå for noe lurt? Var det lurt, eller? I hvertfall er det sikkert at det er ruter i bakgrunnen min, og ikke prikker? Kanskje et tegn på endring?

Alfa-hoanna

Ser dette ut som en most torskehjerne, også? Faktisk er det bare noen malingskvetter på mitt kjøkkenbord. Har kalt den største prikken for alfa-hoanna, oppkalt etter meg, Anna. Lurer på om Karin ser forskjell. Kan du finne ut noe viktig om dette bildet, da Karin? Ser du noen proteiner du aldri har sett før, kanskje? Eller kan noen andre tolke det litt?

Most torskehjerne

Dette fantastiske bildet viser en most torskehjerne.

Jeg har fått bildet av Karin. Hun er forsker og holder på med doktorgrad om dette. Ingen andre enn Karin vet bedre at moste torskehjerner faktisk blir til millioner av fantastiske prikker.

Hittil har Karin most 70 torskehjerner som hun har tatt bilder av. Hun sier at de ulike prikkene er ulike proteiner, som har forskjellige navn. Den største prikken i bildet heter alfa-tubulin :-).

Jeg tror toskehjerne-prikkene skal fortelle Karin noe om sykdommer. Er ikke helt sikker på sammenhengen. Det viktigste er: Prikker kan hjelpe menneskene.

Et prikkverk

Jeg har laget et prikk-verk. Med noen streker innimellom. Det er en bunadsperleduk. Jeg begynte på den for over et år siden og nå er den ferdig og skal taes i bruk på 17. mai. For i Haugesund har alle bunad. Ikke bare sånne kjipe fabrikksydde drakter, men ordentlige bunader. Byen har faktisk tre bunadsbutikker bare i sentrum (32 000 innbyggere).

Vil bare få med at i prikkverket mitt er det ordentlige bunadsperler. Damen i bunadsbutikken sa til meg at jeg kunne ikka ha sånne billige plastperler. Det måtte være ordentlige saker.

Fint i Haugesund også.

Skriver visst litt mye om Bergen. Skal begynne å skrive mer om Haugesund. Snart er det feiring av Risøybroen i Haugesund. Den har fått en pris fordi den er så vakker.

Visst finnes det prikker

Hvem er det som klager på at det ikke finnes prikker i bildene mine. Bare se her. Trill runde hoder i marsj-takt.

Ellers er det nå mulig å sende meg prikkebilder på epost. Jeg venter i spenning.

Vår i Bergen

Det er ikke alle som liker buekorpsene i Bergen, men det gjør jeg. De hører liksom våren til. Når man hører trommingen er det vår i Bergen.

Gjett hvor dette er?

Gi meg en spoleknapp

Jeg har vært på mediedager i Bergen og sett mange kjendiser. Mange er langt mer populære enn meg. Det er bare å innse, jeg har en lang vei å gå. Noen la sikkert merke til meg også. Hadde på meg litt fine klær så de andre skulle legge merke til meg. Vet ikke om det var nok til at alle kjendisene husker meg neste gang jeg er i deres nærvær. Sannsynligvis er det jeg som vil legge merke til dem først.

Jeg skulle ønske jeg var en av dem. De som alltid lever på solsiden. Ønsker meg en spoleknapp som kan spole meg frem til toppen. Til superkjendis-livet hvor alt er lykke, berømmelse og luksus.

Jeg har en beundrer

Akkurat nå er jeg i Bergen. Verdens fineste by, særlig i mai. Da kommer alle blomstene frem i byen. Sitter og tenker på at jeg har en beundrer. En som vil ha meg med på fisketur. Jeg vet ikke hvem det er. Det er veldig spennende. Jeg føler meg litt spesiell. Og litt populær. Kanskje er det en jeg kjenner, men kanskje er det en vilt fremmed person. Har en følelse av at det må være en mann. Det er helst de som liker å fiske.
Kanskje jeg skal ta meg en tur på fisketorget mens jeg er i Bergen. Kan ikke akkurat fiske der, men de har i hvertfall fisk.